Jeg er ingen ekspert for å svare på disse spørsmålene, men som redaktør i Friheten har jeg vært nødt til å lese og å oppdatere meg om hva som skjer. I tillegg har jeg gått litt tilbake til historien for å se hvilke land den europeiske kolonialismen underla seg før den 1. verdenskrig og i mellomkrigstiden.
Kolonimaktene
Italia, Spania, Frankrike og Storbritannia var de største kolonimaktene som hadde underlagt seg følgende afrikanske land i nord:
Italia: Libya
Frankrike: Algeri, Marokko, Tunis, Mali, Mauritania, Senegal, Sierra Leone, Niger, Tsjad, Gabon
Storbritannia: Egypt, Sudan, Kenya, Nigeria, Ghana
Spania: Sahara.
De land som siden januar har hatt kraftige opptøyer og revolter er Tunis, Egypt og Libya mot de enevoldsherskerne som har styrt i 30-40 år. De roper på noe de kaller ”demokrati” som vi støtter dem i men ikke uten videre. Vi må spørre: Er det et borgerlig demokrati som på ny skal holder arbeiderklassen, fiskere, bønder, studenter og ungdom under kontroll av en ny politisk maktelite, eller er det snakk om et ekte folkedemokrati som kan et oppgjør med den gamle maktelite og kolonistatene og å få fram en reell medbestemmelse for arbeiderklassen og andre allierte i kampen for full suverenitet?
Opptøyer
Det virker som om opptøyene er spontane og tilfeldige. At massene selv, på eget initiativ, har utløst dem. Alle i Europa – spesielt de gamle kolonimaktene – er høyt ut og hyller ”demokratibevegelsene” som om de skulle ha ytet noen som helst bistand til det i den undertrykkende og grusomme kolonitiden. Koloniene var hele Europas melkekuer som gjorde det mulig å gjøre de mektige mektigere, selv om det også falt gylne dråper ned på den europeiske befolkning. Det var i alle år hemmelig hva kolonimaktene gjorde av terror, overgrep, politiske drap, ødeleggelse av tradisjonelle leveveier og kulturer, plyndring av rikdommer, med mer. Alt det de tidligere tillot av kriminalitet og brudd på menneskerettighetene fra sine egne tropper og til de lokale eneherskerne som kolonimaktene brukte som klientregimer, er nå blitt forbrytelser mot menneskeheten. Så lenge klientregimene var lydige og ikke krevet demokrati og frihet var lederne gode gutter for kolonimaktene. Etter kolonikrigene på 1960 – 1970 årene og kolonimaktene miste det militære grepet og tillot landene en viss frihet og selvstyre, har de aldri sluppet det viktigste grepet: den økonomiske utnyttelsen og plyndring av rikdommer. Frankrikes, Italias og Storbritannias imperialistiske utbytting av henholdsvis Tunis, Libya og Egypt skjedde som før, med unntak av en periode i 1956 da Nasser sa nok er nok og tok kontroll over Suezkanalen. England og Frankrike gikk til krig som vanlig, tapte men fikk er etter hvert en ny nikkedukke som kunne holde massene i sjakk og storkapitalens interesser i sikkerhet. I Libya fikk vi en enehersker som i mange år sto i opposisjon mot Europa og USA, men han ble tatt inn i varmen for 7-8 år siden da han ble snill gutt og ikke lenger truet maktenes økonomiske posisjoner.
Det taler mye for seg selv at nettopp Frankrike, Italia og England straks det var opportunt å utnytte protestene og opprørene i nettopp sine tidligere koloniene. Uten skam for sin egen historie i disse landene snakker man om diktaturer, vold mot sivile og demoniserer sine årelange regjerende kompiser som ikke lenger ville tjene deres imperialistiske sak. De tidligere vennligsinnede marionetter må fjernes for at folkene ikke også skal vise brodd mot kolonimaktene og til og med begynne å snakke om sosialisme og full kontroll med sin olje, mineraler, frukt, grønnsaker. Og i det hele tatt å tenke på og sosialisere og nasjonalisere ressursene til det beste for alle. Det gjelder å holde fram med de frie markedskrefters posisjoner, monopolenes eiendomsrett og på nytt å få geopolitiske og militære baser ikke bare i nord men i hele Afrika.
Nato og Afrika
Natos rolle i dette spillet er heller ikke tilfeldig. Det er særlig to forhold jeg vil peke på:
I.
I de siste 15 år har man vært klar over Afrikas store reserver av olje, særlig i Guineabukta. Sammen med Libya og Algeris produksjon utgjør de 24 % av USAs import av olje. Visepresident i Bush juniors regjering Richard Cheney sa i en rapport av 16.mai 2001 – National Energy Policy Report – følgende:” Vest- og Nord- Afrika forventes å ha de hurtigst voksende ressurser av olje og gass til det amerikanske markedet. Afrikansk olje har høy kvalitet og lavt svovelinnhold som vil ta markedsdeler i raffineringssentrene på Østkysten av USA.”
Den Persiske Golfen med sine 20 % er for nedadgående i reserver og produksjon. Afrikas ubrukte totale reserver er ukjente men antageligvis meget store i følge USAs Energy Informasjon Administrasjon i 2008. En talsmann for USAs enorme 6. flåte sa at nærværet av marinen i Guineabukta var økt med 50 % fra 2006 til 2007 og U.S. Navy var daglig tilstede fra 2008.
På Natos toppmøte i Lissabon i november i 2010 uttalte man utvetydig: ” Vi skal utvikle (den militære) kapasiteten for å yte større sikkerhet for energiforsyningen til oss.”
Kamerater. Ingen vil vel lenger tro at USA og Nato har fredelige hensikter for å fremme frihet og demokrati i denne dele av verden som ellers overalt.
Libya har vært et foregangsland for å fjerne dollar som betalingsmiddel for olje. Gaddafi har tatt til orde for en egen dinar som de afrikanske oljelandene skulle omsette olje for. Også og opprette en afrikansk sentralbank med denne valuta for oljetransaksjoner. Dette ville bety et enormt økonomisk tap for USA og som heller ikke kunne dominere verdifastsettelsen av oljen. Et annet forhold som gjør Libya lekker for kolonimaktene er de enorme vannreservoarene under ørkenen som er under Gaddafis kontroll. Denne ressursen er like viktig som oljen i utviklingene av landene omkring.
II. Nylig i år sa Russlands utenriksminister Aleksander Grushko:” Operasjonene mot Libya er den første lakmustesten for Natos nye strategiske konsept”, i det han henviste til uttalelsene fra Natos toppmøte i Portugal i fjor. Det er det første angrepet i dette århundre siden overfallet an Jugoslavia i 1999 og hvor de fikk med seg Tsjekkia, Ungarn og Polen, som er sterkt antikommunistisk i sin retorikk og politikk. Det var Libya som ble prøvekaninen for USAs Africa Command (AFRICOM). Den første oversjøiske militære kommandoen som ble etablert etter den kalde krigen. Denne var i spissen for flyangrepene med raketter og havneblokkaden i Libya fra 19.-30.mars da Nato overtok. Som om det forandret noe som helst. AFRICOM ble dannet som en uavhengig kommando allerede i oktober 2008. Altså 5 mndr. før man ”oppdaget” at Gaddafi drepte som en gal massemorder sivile mennesker i sitt eget land. Natos nye konsept måtte prøves ut mot en nasjon som medlem av FN og som for kort tid siden ble tatt opp i FNs menneskehetskommisjon. Man ville prøve ut et konsept som skal kunne utplassere 25.000 soldater i et ekspedisjonskorps over hele verden i løpet av 5 dager.
Oppsummert: Europa og USA trenger gass og olje fra Afrika. Der finnes de viktigste reservoarene. De skal sikres oljemonopolene for de imperialistiske og nykolonialistiske maktene, som er de samme. Også grunnvannskildene i Libya er av en stor betydning. Petrodollaren – oljedollaren – ble foreslått avviklet med store økonomiske tap og tap av valutakontroll for USA. Natos nye angrepsstyrke måtte utprøves etter toppmøtet i Lisboa i november 2010 med skandinavisk godkjennelse.” Fredsnasjonen” Norge tok et langt videre aggressivt skritt som krigsnasjon. Alt snakk om å redde sivilbefolkningen fra en humanitær katastrofe er propaganda i den ideologisk kampen for å få legitimitet fra FN til å angripe en suveren stat og for å påvirke den offentligheten til taushet.
Enevoldsherskere og monarkier
Også vi i NKP anser ikke Gaddafi som noen progressiv og demokratisk leder og opprøret mot ham har objektive årsaker etter generasjoner med undertrykkelse og despotiske familiedynastier som ble gitt politisk og økonomisk makt av Gaddafi som takk for tjenester. Hans regimet har ikke framtidens rett på samme måte som i Egypt, Tunis, Saudi-Arabia, Qatar, Jemen osv. De har undertrykket massene og vært klientregimer for imperialismen. Gaddafi var et unntak inntil han ble good guy for USA og Europa i 2001, etter å ha tatt på seg ansvaret for Lockerbietragedien en del år før da libyske terrorister sprengte et British Airways-fly i luften Nord i England. Han brukte vel 40 % av oljeinntektene til å bygge infrastruktur, skole, sykehus, boliger og lignende. Den libyske befolkning var den sunneste og best skolerte i Afrika. Selv om han var en sterk enehersker på mange måter var han allikevel ingen tyrann. Han nå framstilles som. Dette tjener de militære haukene i Nato og Europa på.
Det er ingen holdbare beviser for at Gaddafi hensynsløst har gått til massakre på uskyldige sivile, kvinner og barn. De som har gått til væpnet oppstand har fått hjelp fra franske og italienske militære og raidet politistasjoner og militærforlegninger. Dette er ingen fredelig revolt, men væpnet oppstand med utenlandske krefter bak. Også FN gir regjeringer rett til å forsvare seg mot væpnede grupper. Dette skal ikke gjelde Libya etter et meget simpelt vedtak i Sikkerhetsrådet som ble presset gjennom av USA, Italia, Frankrike og England i mars i år. I Norge ble ikke en gang saken drøftet i regjeringen eller i stortinget, men ble besluttet gjennom shatting på mobiltelefonene til lederne av den rødgrønne regjeringen. Slik fungerer norsk demokrati når vi går til krig.
Syria
Så går man løs på Syria. Vanskelig å se noen ressursmotiv for kontroll med olje og gass for å velte regjeringen, Men den er en sterk opponent mot Israel. Både med tap av Golanhøydene og deres støtte til Hamas på Gazastripen. Alt som kan brukes i kampanjer mot Assad-regimet som har trosset imperialismen er bra for USA. Utenriksminister Clinton er frekk nok også her å snakke om menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten mens raketter og brannbomber dreper sivile, kvinner, barn i Afghanistan som er i bryllupsfeiringer eller gå i begravelsestog. USA orkestrerer denne skitne krigen er nå den lengste krigen i det 20. og 21, århundre,
Wikileaks avslører USAs rolle
En artikkel med tittelen "USA støttet i hemmelighet syriske opposisjonsgrupper "av Craig Whitlock (Washington Post, april 18) beskrev i detalj innholdet fra opplysninger i amerikanske diplomatiske telegrammer som Wikileaks hadde sendt til nyhetsbyråer verden rundt og lagt ut på sitt nettsted. Artikkelen oppsummerer hva telegrammene fra utenriksdepartementet (State Department) avslørte om den hemmelige finansieringen av syriske, politiske opposisjonsgruppe. Samtidig overstrømmet de landet med programmer som demoniserer den syriske regjeringen via parabolantenner.
Artikkelen beskriver det amerikansk finansierte arbeidet som en del av en «langvarig kampanje for å styrte landets eneveldige leder, Bashir al-Assad." Dette arbeidet begynte under president George W. Bush. Det fortsetter under president Barack Obama, selv om Obama hevder å gjenoppbygge forholdet til Syria, og har postert en ambassadør i Damaskus for første gang på seks år.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor USA og dets klientstater i regionen, inkludert Israel og de korrupte avhengige monarkiene i Jordan, Qatar, De forente arabiske emirater og Saudi Arabia, ønsker å se et "regimeskifte" i Syria.
Syria er en av de få arabiske stater som ikke har noen relasjoner til Israel. Flere palestinske motstandsorganisasjoner har kontorer i eksil i Syria, inkludert Hamas. Syria har vært alliert tett med Iran og Hizbollah i Libanon.
Den syriske staten representerer motstridende krefter. Det har til tider prøvd å forsvare resultatene som ble vunnet i den anti-koloniale kampen og omveltninger til de arabiske massene i 1960 og 1970. Men regimet i Syria har også hatt en hardt innbitt innsats av massebevegelser – også sosialistiske utenfor det regjerende Bath-partiet - med baser i Libanon og Syria som ønsket å videreføre den revolusjonære kampen videre på midten av 1970-tallet.
År med amerikanske sanksjoner og undergravende arbeid har også hatt en kumulativ effekt på de regjerende kreftene. Statsapparatet, ansikt til ansikt mot den reelle trusselen utenfra, har reagert for konservativt for å unngå regimebytte.
Syria har også hatt gitt opphold til mer enn 500.000 palestinske flyktningene og deres etterkommere i de siste 63 år. I motsetning til i Libanon og Jordan har palestinere i Syria hatt tilgang til helsetjenester, utdanning og bolig.
Den amerikanske okkupasjonen av Irak stimulert til sekterisk vold mellom ulike sosiale og religiøse grupper, noe som skapte flyktningkrise og fortrengte mer enn 25 % av den irakiske befolkningen. Mer enn 1,5 millioner irakiske flyktninger har strømmet inn i Syria. Dette var en enorm tilstrømning for et land med en befolkning i 2006 på 18 millioner.
Den uventede ankomsten av irakiske flyktninger har hatt en dramatisk innvirkning på infrastrukturen, på garantert fri grunnskolen og videregående skoler, på gratis helsetjenester, på tilgjengelighet til bolig og andre områder av økonomien. Det har ført til en økning i kostnader over hele linja. Prisene på matvarer og basisvarer har gått opp med 30 %, eiendomsprisene med 40 % og boligutleie med 150 %. (Middle East Institute, 10 desember 2010 rapport om Refugee Cooperation) Regimets aksept av kravene fra IMF krever også økte ulikheter og lidelser blant Syria sine arbeidere og fattige.
De ulike nasjonaliteter, religioner og kulturelle grupperinger i Syria og særlig arbeidere og de fattige har all rett til å øke kravene om bedre levekår til regimet. Deres protester og demonstrasjoner er legitime. Men akkurat som andre folk i regionen, hva syrerne trenger mest er en slutt på den vedvarende, nådeløs amerikansk intervensjonen, truslene og løgnpropaganda.
Det må være kommunistenes oppfordring til alle antikrigsaktivister, fagforeninger, samfunnsaktivister og progressive som kjemper for sosial rettferdighet og nasjonal suverenitet at må ta et klart standpunkt mot alle former for amerikansk og europeisk intervensjon i Syria, Tunis og Egypt, krigene i Libya og truslene mot alle land i regionen. Det er ingen kamp for fred og sosialismen uten en kamp mot monopolene og imperialismen.